Jeg er enebarn. There, I said it. Og dette betyr at alle tror at jeg er bortskjemt. Det er jeg forsåvidt sannsynligvis også, jeg kjenner det. På oppmerksomhet og på ting. Jeg kunne sikkert fått alt jeg pekte på, da jeg var liten. Men jeg pekte sjelden på noe. Dessuten tror jeg at foreldrene mine var litt bevisste på å ikke skjemme meg bort alt for mye med materielle goder.
Jeg husker tydelig følelsen av å ønske meg noe, og gå og vente på å kanskje få det. Det jeg ikke husker er om jeg ytret mine ønsker i noen stor grad. Det er jo viktig at barn lærer seg at de ikke kan få alt de vil ha i livet, og jeg tror jeg lærte det.
Men det er en ting jeg syns er merkelig, og det er min følelse av skyld når jeg ønsker meg noe. Jeg føler at jeg ikke fortjener å ønske meg noe. Jeg skrev ønskeliste på Facebook fordi jeg har bursdag dagen før julaften, og jeg skal ha selskap. Jeg vet at folk har lyst til å gi meg en liten gave når det både er bursdag og jul samtidig. Og det er jo greit å ha noe å rette seg etter. Men jeg følte meg skikkelig dårlig etterpå. Som en dårlig person. Hvorfor skal liksom jeg ha rett til å ønske meg noe? Jeg føler meg krevende, sutrete, og ja, som et bortskjemt enebarn. Jeg vet ikke hvor denne følelsen kommer fra, men den er overveldende og etterlater meg med en gnagende og nervøs følelse.
Jeg liker å ha penger og kjøpe meg ting jeg virkelig trenger, selv. Av og til skeier jeg ut og kjøper noe jeg føler at jeg ikke trenger, som en fin kjole (veldig svak for kjoler) eller en ny genser. Men jeg liker nesten ikke å bruke penger på ting til meg selv heller. Resultatet blir at det eneste jeg egentlig ikke nekter meg selv er matinnkjøp. Jeg er nok gjerrig der også, men siden mat strengt tatt er en livsnødvendighet er det noe jeg føler at jeg kan unne meg selv. Komme med en unnskyldning. Dessuten er det hobbyen min, som jeg liker å brette ut her på bloggen.
Jeg har aldri vært blakk. Jeg har aldri brukt opp alle pengene mine på noe jeg har ønsket meg. Bare knuget dem til meg og ventet på bedre dager. Men jeg kjenner gleden av å kjøpe gaver til andre! Jeg elsker å se at noen får det de ønsker seg, eller noe de blir glade for. Jeg går rundt og pønsker i lange tider på julegaveinnkjøpene mine. I år er de riktig så fine, jeg håper de er fulltreffere. Og jeg skal prøve å ikke ha dårlig samvittighet for å skrive ønskeliste. Hvis noen er glad i meg kjenner de vel det samme ønsket om å glede meg, lage noe, kjøpe noe som jeg kan glede meg over. Følelsen jeg nærer for mine kjære.
3 kommentarer:
Du høyrest ikkje spesielt bortskjemt ut, etter mi meining. Eg er sjølv mor til eit einebarn, og trur mange av oss er medvitne om nett dette med at ungen ikkje skal bli ting-bortskjemd. Kjærleik derimot, trur eg ingen barn kan få for mykje av, anten dei er einebarn eller har mange søsken. Håper du får ein fin bursdag om ikkje så lenge! Eg sender ein førehands-bursdagsklem i dag, for eg er redd at tankane mine ikkje vil føre meg til datamaskinen dagen før dagen.
Tusen takk for fine ord Tove :)
Du er ikke mer bortskjemt enn barn som har søsken, kanskje du til og med er mindre ;)
Du er heller ikke de eneste som ikke liker å skrive ønskelister (kjenner faktisk ganske mange), men det er veldig praktisk. Man har jo lyst til å gi dem man er glad i noe de har lyst på, og det kan være vanskelig hvis man foreksempel har vært bortgjemt i Kristiansand de siste månedene.
Jeg ble veldig glad for din ønskeliste! :D
Legg inn en kommentar