fredag 16. april 2010

Om kresenhet

Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om det å være kresen i matveien. Det er et tema som gjør at jeg blir ganske oppspilt, mest fordi jeg var veldig kresen som barn og har arbeidet meg ut av kresenheten fra tenårene og til nå og sikkert resten av livet.

Da jeg var liten likte jeg for det meste kun fiskepinner (Findus, ikke Frionor), Jarlsbergost, kokt potet, kokt gulrot og selskapserter. Jeg kunne overbevises til å spise litt brokkoli og blomkål på en god dag, og mamma pleide å blande små entrecotebiter i potetmos for å få meg til å spise litt kjøtt. (Lettelsen var stor da jeg som 14 åring sluttet med kjøtt). Poenget er at jeg var veldig kresen. Hvis jeg trodde at jeg ikke kom til å like noe, så spiste jeg heller tørt brød enn å prøve. Alskens overbevisninger måtte til for at jeg i det hele tatt skulle se på en ny type matvare. Men etterhvert som jeg ble eldre lærte jeg å like flere og flere ting. Det er visst slik med de fleste, og skyldes det at barn har veldig mange flere smaksløker enn voksne, og er derfor veldig sensitive for nye smaker. Det er sikkert en rekke andre grunner i tillegg.

Og nå kommer vi til stridens kjerne: Når jeg hører om voksne som er kresne blir jeg nemlig litt provosert. Jeg syns det er barnslig å ikke ville smake på nye ting, og å være skeptisk til "rar" mat. Så selvrettferdig er jeg blitt, etter at jeg som 10 åring hadde med meg Jarlsberg i bagasjen til Florida, fordi jeg var bekymret for at de ikke skulle ha noe spiselig pålegg (Jarlsbergen smakte annerledes i USA og jeg nektet å spise den også. Et ufordragelig barn vil noen kanskje si). Som sagt har jeg siden omtrent 14 årsalderen prøvd å lære meg å like nye smaker. Og jeg har i stor grad lykkes. De største fremskrittene gjorde jeg fra jeg var 17 til nå.

Jeg lærte å like muggost på ostekveld hos venninnen min. Startet forsiktig med brie og camembert, og gikk gradvis over til Saga og Blå Castello før jeg de siste tre årene har blitt ordentlig glad i både Roquefort og Stilton.

Jeg lærte å like oliven på restauranten Tehketopa (da jeg var 19), som hadde en deilig salat med chevre, honning, sennep og mandler (og deilige, salte, tyrkiske oliven). Egentlig er det rart det tok så lang tid for jeg er veldig glad i alt som er salt.

Jeg lærte å like reker da jeg var 20, på korfest hvor vi hadde bestemt oss for å ha rekeparty. Jeg tenkte at jeg må jo prøve, når jeg endelig er på en ekte rekeaften. Jeg hadde prøvd å like reker før, men ikke fått det til, men den kvelden klaffet alt.

Det jeg prøver å si er at jeg blir provosert når voksne mennesker er veldig kresne og nekter å smake på nye ting. Hvis du ikke liker det er det bare å spytte det diskret ut i en serviett. Eller prøv det ut hjemme, det er kanskje tryggest. Men jeg er såpass selvrettferdig at jeg syns man skal gi nye ting en sjanse. Jeg snakker selvsagt ikke om det man vet at man ikke liker, og som man har gitt mange sjanser. Jeg har oppdaget at det ofte er det jeg visste at jeg ikke likte i barndommen, og som jeg faktisk prøvde, som jeg fortsatt ikke klarer å lære å like. Jeg øver meg på å smake på brunost med jevne mellomrom, men klarer ikke å syns at det er godt. Agurk er min verste fiende (særlig sylteagurk, jeg blir kvalm av å se på sylteagurk). Jeg respekterer at folk er forskjellige og har forskjellig smak. Men å avvise ny mat kategorisk fordi man tror at man ikke vil like det, fordi den virker rar eller annerledes, uten å prøve en gang - det har jeg ikke sansen for.

P.S. Jeg snakker selvsagt ikke om folk med allergier eller intoleranser og/eller religiøse/etiske overbevisninger.

Er du kresen?

Tør du å smake på ny og fremmed mat?

Er det noen matvarer du bare ikke takler?

9 kommentarer:

Elisabeth du vet sa...

http://www.theatlantic.com/food/archive/2010/03/confessions-of-a-picky-eater/38106/
God helg!

Eva sa...

Det var en veldig fin artikkel! Hun er kjempekresen (pærer! come on!), men hun prøver å jobbe med det. Jeg tror at det er lettere å lære seg å like ting når man er litt yngre, for etter 30 år med en idé om at sjømat er ekkelt (uten å ha prøvd det) er det nok ganske vanskelig å overbevise seg selv om å tro noe annet.

Lin sa...

Jeg hadde det akkurat som du, men jeg trodde nok at jeg var veldig alene om problemet. Dette kom vel særlig av at alle hadde utrolig stort fokus på det. Alle snakket om ... ja ja Lin kommer, ja hva i all verden skal vi lage da, hun liker jo ingenting? Også ble det masse fuss. Jeg ville aller helst bare ha ei skive med leverpostei og fred og ro.

Nå har jeg barn selv, en sta kar på 11 år. Selvsagt er han også veldig veldig kresen. Så min matverden består i å lage trygge ting jeg tror han vil like, for så å kreve at han smaker en pittelitten bit, men med så lite fokus/attention som overhodet mulig.
I dag lykkes jeg ann mass. Jeg laget quesedillas med Ketchup, ost, finmoste grønnsaker og stekte kyllingpølser. Jeg fikk 9+!! Yess!
:)

For hver måned som går, så liker han noe nytt.
Så får vi bare håpe at han kommer ut i andre enden med et relativt normalt forhold til mat.

Jeg liker innleggene dine! Keep them coming!

Eva sa...

Lin: Takk for hyggelig kommentar!

Jeg tror du har rett i at et stort oppstyr er ganske ødeleggende for barn som allerede er kresne. Min kresenhet ble også kommentert stadig vekk, og den forsvinner stort sett av seg selv. Det virker som om du jobber veldig bra med sønnen din! Så lenge man smaker, gir maten en sjanse, har man full rett til å si at man ikke liker det, syns jeg :)

slikejenter sa...

jeg blir som deg også provosert av voksne som er kresne. jeg blir egentlig provosert av barn som er kresne også. men unger er litt mer sære, jeg innser det.

da jeg var unge fikk jeg aldri noe annen mat enn de voksne. det var ikke et tema engang, og jeg husker jeg var litt misunnelig på vennene mine som fikk "egen mat". samtidig har jeg pga det blitt velsignet med svært fine matopplevelser allerede fra tidlig barndom.

i dag er det svært få ting jeg nekter å spise, unntatt snegler, for det er det ekleste jeg vet. men jeg øver meg på "vanskelige" matvarer, som for meg er oliven (jeg liker de marinerte, fylte...mmm) og brunost. men nylig oppdaget jeg når brunost blir godt: i vaffel. vaffel med smør og brunost? gode greier :) jeg ble nesten litt skuffa over at jeg ikke lenger kan si "jeg spiser ikke brunost"

beklager at kommenatern ble så uhyggelig lang, men jeg omfavner temaet. og du har en fin blogg!

Eva sa...

Slikejenter: Takk for fin kommentar! Jeg liker når de er lange :)

Snegler har jeg ikke prøvd. Jeg vet ikke helt om jeg tør heller, men det er en matvare som de fleste anser som sær, vil jeg tro. I fjor sommer prøvde jeg babyblekksprut med tentakler og alt det der - og det var faktisk veldig godt! Men brunost har jeg problemer med - uansett om den er på en helt nystekt vaffel, nybakt brød eller ferske rundstykker.

k. sa...

jepp, jeg er kresen. jeg liker ikke fisk, men det er også det eneste jeg ikke vil smake på. jeg smaker på det meste, og iallefall om folk har stelt det i stand for meg!

jeg var urimelig da jeg var unge.. ville ikke spise kylling en gang, eller fisk eller kokte grønnsaker, bare ferske.

men synes jeg er kommet ganske langt nå da. >_> (selv om kanskje ikke pappaen min er enig!)

Huset på Planen sa...

Hei, jeg kom over bloggen din via Ordentligmat.no. Jeg er enig i alt du skriver, bortsett fra en ting.

Ofte omtales den tilstanden som du beskriver - nemlig det at man ikke liker helt ordinære matvarer - som kresen. Det er det igrunn ikke - det er bare særhet. Kresenhet er når man ikke kan spise annet enn russisk kaviar og drikke champagne ;) eller desslike.

Men er som sagt helt enig med deg, man kommer langt med å prøve. Og ikke minst man går glipp av så mye ved å la være! Selv liker jeg det meste, men har tre gutter, hvorav en av dem er ganske sær i matveien. Det prøver jeg hver eneste dag å gjøre noe med.

Ha en fin dag - fin blogg, forresten!

Eva sa...

Huset på planen: Takk for kommentaren! Hyggelig at du liker bloggen!

Jeg skjønner hva du mener når du sier at det bør hete særhet, men alle skjønner at det er snakk om "picky eaters" eller "fussy eaters" når man sier kresen, selv om dette kanskje ikke er helt riktig.

Guttene dine er jo barn, og som nevnt er særhet/kresenhet helt vanlig hos barn. Han er heldig som har en flink forelder som deg, som prøver å åpne matveien for ham! Stå på!