Hvordan bli en Nigella

Jeg har observert at bloggen min har fått flere treff på søket "hvordan bli en Nigella". Dette emnet har jeg ikke tatt opp her, og det får meg til å lure litt på hva søkeren mener. Det første spørsmålet som dukker opp er hva er en Nigella? Jeg skjønner at det dreier seg om Nigella Lawson, hvis verk jeg har lovprist tidligere her i bloggen. Nå antar jeg at vedkomne ikke har lyst til å bli selve Nigella Lawson (selv om, hvem vet?), så da antar jeg at det er noen egenskaper ved henne som er tiltalende og som man ønsker å dyrke frem i seg selv. Så, hva er disse egenskapene?

Nigella er vakker. Og har store pupper. Er det dette som er ønsket til søkerne mine? For å være vakker som Nigella er ikke så lett hvis ikke man har hennes gener. Men noen ting kan hjelpe. Nigella er en ekte kvinne, som lager mat med masse smør, ost og fløte. Dessuten er hun over gjennomsnittet opptatt av alle slags desserter, så vidt jeg har forstått. Hun lager søt, fet og helt vidunderlig mat, og skammer seg ikke! Det er kanskje hemmeligheten bak puppene og den fyldige, kvinnelige figuren. Men der må nok også en del tilsies genene. Dessuten er hun opptatt av utseendet sitt. Jeg tror ikke bare det er til tv-programmene og til promobildene. Hun er en dame som ruller opp håret sitt svært ofte, for å få de myke bølgene, hun er alltid veldig bevisst på hva hun har på seg av farver og fasonger, og hun går i flatterende klær som får henne til å se fresh ut.

Nigella er en "domestic goddess", en som tryller frem fantastiske oppskrifter av ofte hverdagslige ingredieneser. Det er vel kanskje sakens kjerne. For å bli like flink som Nigella til å lage god, spennende og vakker mat må man rett og slett være interessert i mat. Veldig interessert. Nigella bytter oppskrifter, hun låner fra andre bøker og modifiserer dem til sin egen smak. Hun spør folk hun kjenner om oppskrifter, og hun spiser bevisst når hun spiser på restaurant. Så kan hun bære på minnet av en rett til hun bestemmer seg for å gjenskape den. Og da gjør hun den samtidig til sin egen.

Nigella er ikke redd for å bli oppfattet som harry. Dette er en del av hennes suksess som kokebokforfatter. Hun henvender seg til vanlige folk. Hun er ikke en superkokk som kan hakke grønnsaker med sylskarp presisjon, og hun kløner og søler i blant. Kanksje det bare er et spill fra hennes side, men det funker. Hun har et kapittel om kitsch i en av sine kokebøker - hvem kan vel glemme skine kokt i Coca Cola, eller friterte Bounty-sjokolader... Men guriland så godt Elvis' "Peanutbutter & 'nanner" sandwich er... Og den har hun hentet fra noe så harry som kokeboken Are You Hungry Tonight, en kokebok som gir oppskrifter på retter for den som vil spise blodårene sine ihjel. Men en gang i blant må det være lov til å kose seg. Eller hva?

En annen ting jeg har lagt merke til med ikke bare Nigella, men andre som er veldig flinke til å lage spennende og god mat er at de ikke er redde for å eksperimentere. De går i delikatessebutikker eller i innvandrerforretninger og kjøper rare ingredienser og sauser som de ikke kjenner fra før. Dessuten er de flinke til å finne ut av hva disse ulike ingrediensene kan passe til. Ta for eksempel en av Nigellas favoritter, den salte, kypriotiske osten Halloumi. Jeg tror ikke det er så mange som har hørt om den, annet enn i hennes kokebøker, eller hvis man har vært på ferie på Kypros, og fått den servert. Det er en vidunderlig god ingrediens som fortjener all mulig oppmerksomhet. Det er nemlig en ost som tåler å bli grillet eller stekt, og som ikke flyter ut og mister fasongen. Den er nesten litt gummiaktig og piper i tennene når den er rå, det går ikke an å beskrive den på en annen måte, men den er utrolig god! Og den er fantastisk som forrett, stekt med litt chilisaus, eller som topping på ovnsstekte grønnsaker. Så ikke vær redd for å eksperimentere og prøve deg frem! Bare slik kan du finne ut om spennende ingredienser som gjør hele forskjellen, eller om uvanlige smakskombinasjoner som vil gjøre deg til en mesterkokk eller fullstendig avhengig.

Er det noen andre egenskaper en Nigella bør ha? Det siste jeg kommer på i farten er at man ikke bør være redd for tidkrevende matlaging. I hverdagens stress kan det virke som et enormt tiltak å prøve å lage mat med mange ingredienser, eller en uvanlig oppskrift. Av og til ender man bare opp med fiskekaker eller frossenpizza fra supermarkedet. Og dette skjer veldig veldig ofte med meg. Men når jeg først setter i gang blir jeg alltid forbauset over hvor lite tiltak det egentlig var. Man må komme seg over dørstokkmila, som det så fint heter. Da vil en verden av smaker og kulinariske suksesser vente. Dessuten må man ikke være redd for å gjøre feil. Av alle de katastrofale oppskriftene jeg har laget, eller fått servert husker jeg lite. Men alle de deilige rettene som har kommet frem av eksperimentering og tilegning har ofte havnet rett på mitt kulinariske repertoar.

Lykke til!