Bistro Brocante - noen tanker om restauranter

I går spiste vi på Bistro Brocante. To ganger i året tar vi oss råd til å gå på steder som er dyrere enn den lokale sushisjappa. Trerettern koster 295 kr, og det er vel omtrent det prissjiktet en student kan takle en gang i blant. Dessverre har Bistro Brocante bare en hovedrett i menyen sin, og det er kjøtt, noe som resulterte i at min mat ble mye dyrere. De var ikke akkurat fleksible på å bytte ut kjøttet med en fiskerett fra menyen. Jeg tipper det er fast praksis de fleste steder, men når de bare har kjøtt i hovedretten er det allikevel usympatisk nok til at jeg trekker brownie-points for dette. Veldig kjipt hvis noen i følget må betale nesten dobbelt så mye som de som spiser kjøttet.

Uansett. Jeg liker å se på Hellstrøm rydder opp - Hellstrøm er en grepa kar som vet hvordan man får restauranter til å fungere. Den eneste i Norge med 2 Michelin-stjerner, det må da telle for noe. Jeg syns han er flink til å legge nivået på restauranten. Bagatelle var rådyrt, men jeg leste en gang et intervju hvor Hellstrøm prater om hvor rørende det er at folk sparer i årevis for å få råd til å gå på Bagatell (det er prioritering av gode matopplevelser det!), eller at de feirer de aller største begivenhetene i livet sitt akkurat der. Han ville gi dem value for money. Når folk først sparer så lenge, eller beærer restauranten med besøk i anledning 50-årsdag, forlovelse eller andre viktige ting, skal de få en opplevelse de aldri glemmer. Det kan jeg respektere.

I forrige episode av Hellstrøm rydder opp var han på restauranten Østkantfolk. Der skulle de ha en norsk matprofil med akevitt, men tråkket i ruccolasalaten, og serverte generiske retter som tunfiskbiff (frossen), entrecote og tørrstekt kveite. Han ville forandre stedet til å passe til den norske matprofilen, og tok kokken og daglig leder på tur til Tyrifjorden for å finne ekte norske råvarer, som er vanskelige å oppdrive andre steder (gjedde, sik og andre ferskvannsfisker). Og nå kommer vi til sakens kjerne på Bistro Brocante. De kunne trengt et besøk fra Hellstrøm (selv om nesten alle bordene var reservert og folk ble vist bort i døren). "Dagens" var dårlig komponert, og omtrent 1/4-dels fransk, men mest norsk og litt kjip. Først en ekstremt kremet gulrotsuppe med kamskjell. Den var for øvrig var godt krydret, men det var så full av krem og jevning at den ble en hel middag i seg selv. Kamskjellene var små og for mye stekt, i tillegg til at de etterkokte i suppen, noe som resulterte i at de ble ganske seige. Etter denne suppen var jeg egentlig mett.

Hovedretten i "dagens" var lammeskank med kålrotstappe og en fet saus. Desserten var epleclafoutis med vaniljeis og kanelsirup. Problemet var at alt i hovedretten var fett - en kremet, fet kålrotstappe, en fet kremet smørsaus. Og så clafoutis med generisk vaniljeis og skikkelig kjipe frosne, sure skogsbær. Man blir jo forferdelig tung og mett av å spise så mye fett fløte smør og mer fet saus og mer fløte og smør og herregud hvor var all SITRUSFRUKTEN tenkte jeg. Jeg vil ha sitrus!

Jeg spiste selvsagt fisk til hovedrett - en kveite som var helt tørr i kantene (noe jeg ikke kunne la være å fortelle servitøren da han spurte hvordan det smakte), som svømte i smørsaus. I tillegg var det noen helt nydelige, ferske og knasende aspargesbønner (kveldens høydepunkt), og noen små poteter. All smaken i retten satt i noen kapers, som dessverre havnet i bunnen av smørpølen, og som jeg ikke orket å fiske ut. Sorry BB, men det er bare ikke bra nok, til den prisen.

Og her er poenget mitt: Hvor var Frankrike? Hvor var den franske bistromaten? Jeg tviler sterkt på at man får kålrotstappe på fransk bistro. Dette er jo norsk mat! Den hører til på Østkantfolk, sammen med akevitt! Ikke på bistro med en god Cote du Rohne. Fisken og dens akkompagnement var heller ikke spesielt fransk (bortsett fra de ovennevnte aspargesbønnene). Jeg hadde sett for meg en eller annen middelhavsfisk, enkelt pannestekt med en lett saus. Er det ikke det som er fransk? Eller har jeg misforstått?