Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om det å være kresen i matveien. Det er et tema som gjør at jeg blir ganske oppspilt, mest fordi jeg var veldig kresen som barn og har arbeidet meg ut av kresenheten fra tenårene og til nå og sikkert resten av livet.
Da jeg var liten likte jeg for det meste kun fiskepinner (Findus, ikke Frionor), Jarlsbergost, kokt potet, kokt gulrot og selskapserter. Jeg kunne overbevises til å spise litt brokkoli og blomkål på en god dag, og mamma pleide å blande små entrecotebiter i potetmos for å få meg til å spise litt kjøtt. (Lettelsen var stor da jeg som 14 åring sluttet med kjøtt). Poenget er at jeg var veldig kresen. Hvis jeg trodde at jeg ikke kom til å like noe, så spiste jeg heller tørt brød enn å prøve. Alskens overbevisninger måtte til for at jeg i det hele tatt skulle se på en ny type matvare. Men etterhvert som jeg ble eldre lærte jeg å like flere og flere ting. Det er visst slik med de fleste, og skyldes det at barn har veldig mange flere smaksløker enn voksne, og er derfor veldig sensitive for nye smaker. Det er sikkert en rekke andre grunner i tillegg.
Og nå kommer vi til stridens kjerne: Når jeg hører om voksne som er kresne blir jeg nemlig litt provosert. Jeg syns det er barnslig å ikke ville smake på nye ting, og å være skeptisk til "rar" mat. Så selvrettferdig er jeg blitt, etter at jeg som 10 åring hadde med meg Jarlsberg i bagasjen til Florida, fordi jeg var bekymret for at de ikke skulle ha noe spiselig pålegg (Jarlsbergen smakte annerledes i USA og jeg nektet å spise den også. Et ufordragelig barn vil noen kanskje si). Som sagt har jeg siden omtrent 14 årsalderen prøvd å lære meg å like nye smaker. Og jeg har i stor grad lykkes. De største fremskrittene gjorde jeg fra jeg var 17 til nå.
Jeg lærte å like muggost på ostekveld hos venninnen min. Startet forsiktig med brie og camembert, og gikk gradvis over til Saga og Blå Castello før jeg de siste tre årene har blitt ordentlig glad i både Roquefort og Stilton.
Jeg lærte å like oliven på restauranten Tehketopa (da jeg var 19), som hadde en deilig salat med chevre, honning, sennep og mandler (og deilige, salte, tyrkiske oliven). Egentlig er det rart det tok så lang tid for jeg er veldig glad i alt som er salt.
Jeg lærte å like reker da jeg var 20, på korfest hvor vi hadde bestemt oss for å ha rekeparty. Jeg tenkte at jeg må jo prøve, når jeg endelig er på en ekte rekeaften. Jeg hadde prøvd å like reker før, men ikke fått det til, men den kvelden klaffet alt.
Det jeg prøver å si er at jeg blir provosert når voksne mennesker er veldig kresne og nekter å smake på nye ting. Hvis du ikke liker det er det bare å spytte det diskret ut i en serviett. Eller prøv det ut hjemme, det er kanskje tryggest. Men jeg er såpass selvrettferdig at jeg syns man skal gi nye ting en sjanse. Jeg snakker selvsagt ikke om det man vet at man ikke liker, og som man har gitt mange sjanser. Jeg har oppdaget at det ofte er det jeg visste at jeg ikke likte i barndommen, og som jeg faktisk prøvde, som jeg fortsatt ikke klarer å lære å like. Jeg øver meg på å smake på brunost med jevne mellomrom, men klarer ikke å syns at det er godt. Agurk er min verste fiende (særlig sylteagurk, jeg blir kvalm av å se på sylteagurk). Jeg respekterer at folk er forskjellige og har forskjellig smak. Men å avvise ny mat kategorisk fordi man tror at man ikke vil like det, fordi den virker rar eller annerledes, uten å prøve en gang - det har jeg ikke sansen for.
P.S. Jeg snakker selvsagt ikke om folk med allergier eller intoleranser og/eller religiøse/etiske overbevisninger.
Er du kresen?
Tør du å smake på ny og fremmed mat?
Er det noen matvarer du bare ikke takler?
