Stabat Mater

"Stabat mater dolorosa" er latin og betyr "den sørgende mor (stod der)". Dette er en hymne som omhandler den sørgende Jomfru Maria ved korset, ved Jesu døde kropp. Det har blitt komponert flere versjoner av sangsykluser til denne teksten. De to mest kjente musikkstykkene med denne teksten er Antonio Vivaldis , og Giovanni Battista Pergolesis. Den unge Pergolesi ble ansatt til å komponere en ny versjon etter Alessandro Scarlatti, som ble regnet som umoderne allerede i begynnelsen av 1700-tallet.

Pergolesis Stabat Mater er mitt yndlingsstykke klassisk musikk. Det er nesten overjordisk vakkert, blant annet på grunn av bruken av dissonanser i åpningssekvensen og de nydelig harmonerende temaene som flettes sammen. Stykket er skrevet for sopran og alt (men altdelen synges ofte av kontratenorer), og stilen er senbarokk, galant. Min favorittinnspilling er fra ASTRÉE, med sopran Isabelle Poulenard, og alt Jean-Louis Comoretto. Dirigenten er Jean Claude Malgoire, med La Grande Écuire & la Chambre du Roy. Det som er så spesiselt med denne innspillingen er at de har forsøkt å gjenskape fremførelsen slik den var tenkt av Pergolesi, og slik det kunne høres i Roma eller Napoli i 1750. Instrumentene er stemt til samme tonehøyde som de hadde på denne tiden(som er litt lavere enn den tonehøyden som man stemmer etter nå, selv om tonene noteres likt på papiret), det er et lite orkester, og spilleteknikken er så lik som mulig den fra 1700-tallet (dvs, lite eller ikke noe vibrato i strykere, forsøk på å ivareta terassedynamikken, osv.). Denne innspillingen er mye "råere" og mer gripende og hjerteskjærende enn mer "polerte" innspillinger som fremfører stykket med dagens spillestil. Den er absolutt å anbefale! Jeg har fått min fra Musikkforlaget i Oslo for fem år siden, men jeg skulle tro den er å få tak i andre steder.