Godt nytt år!
Jeg er tydeligvis treg til å oppdatere denne bloggen, men unnskyldningslisten står klar. 1) Batteriet på kameraet mitt er dødt og jeg glemte laderen hos foreldrene mine i julen. (Eller så har jeg mistet den...) 2) Det er januar, og jeg syns ikke matbildene blir så fine når det er mørkt. 3) Jeg prøver å balasere matglede med et sunt kosthold og en mulighet for at ikke midjemålet skal komme ut av kontroll. I løpet av denne bloggens levetid har jeg vært ganske så fyldig til meg å være, og nå har jeg endelig klart å få styr på kroppen min. Da blir det ikke så mye spennende kaker, muffins, pastaretter, fløte og ost. Selv om alt er lov på lørdager. (Med måte da).
I allefall: Ting jeg fikk:
En paiform med avtagbar bunn! Denne må jeg få benyttet når en lørdag byr seg!
En
nydelig liten visp som også kalles Magiwhisk. I en fresh grønnfarge. Og en liten silikonslikkepott som matcher. Nå som jeg har disse skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte meg uten. Vispen kan vispe små mengder væske, i små kar, og kan også brukes til deglasering av panner og slikt fordi den er av silikon. Minislikkepotten passer inn i små youghurtbokser, rømmebokser, små kopper med eggeplomme og andre vanskelige steder.
Nydelige kaffekopper med engelsk landskapsmotiv.
To kokebøker:
River Cottage Everyday av Hugh Fearnley-Whittingstall (passe adelig etternavn), en nydelig bok med fint papir og flott layout med små tekster om hver matrett og kjempegode tips. Jeg har ikke laget noe herfra ennå (ok, jeg inrømmer det, den har ikke så mange slankende oppskrifter), men jeg gleder meg til å prøve den ut. Hugh har også flere bøker og et tv-program og han er veldig opptatt av lokal mat og lokale mattradisjoner. På den første siden jeg bladde opp på fant jeg oppskriften på en kaninstuing der han foreslår fasan eller grå ekorn som mulig erstatnig for kanin. Ekorn. Snakk om lokalt. Jeg spiser selvsagt hverken kanin, fasan eller ekorn, selv om jeg må inrømme at det sikkert er mer etisk enn å spise industrikylling.
Den andre er
Familiekokeboka av Ole Martin Alfsen og Tom Victor Gausdal. Den er skrevet på en vittig måte (særlig til å være norsk, norske kokebokforfattere er, med noen få hederlige unntak, svært kjedelige). En bok stappfull av tips, både til sauser, hverdagsmiddager og fest. Og hver grønnsak får sine egne sider. Det liker jeg. Det eneste jeg skulle ønske var at de snakket litt mer om dyrevelferd og var litt mer av økologisk mat, men da ville kanskje noen oppfattet dem som belærende og boken ville ikke blitt en like stor suksess? Jeg vet ikke... Gleder meg til å prøve noe herfra. Litt mer midjevennlig er den og (til tider).
