søndag 18. mai 2008

Om inspirasjon

Da jeg var liten var jeg av den overbevisning at kunst ikke kunne oppstå uten inspirasjon. Jeg elsket å tegne, men det var ofte jeg ble sittende med blyanten i hånden og stirre ut i luften. Jeg klarte aldri å komme opp med et motiv med mindre jeg ble inspirert. Derfor hendte det svært ofte at jeg tegnet det samme motivet om og om igjen. Jeg klarte ikke å komme på noe annet, noe bedre og mer kreativt.

Man vil jo kanskje tro at jeg ikke er en særlig kreativ person, som ikke klarer å finne på noe uten denne inspirerte ideen, (som så ofte blir fremstilt som en lysende lyspære i tegneserier). Hele min kreative prosess avhenger av denne lyspæren. Men når den først kommer kan jeg være så kreativ som bare det! Mens jeg skriver dette innelgget tenker jeg: Så klart er det slik! Hva annet er alternativet? Men når jeg tenker meg nøye om kommer jeg på disse menneskene som stadig har ideer til motiver (enten det er litteratur, malekunst eller musikk det er snakk om). Som kanskje klarer å skape noe nytt og eget ved å studere sine eller andres gamle ideer, som på kommando kan sette seg ned og skrive et stykke, male et bilde, skrive et leilighetsdikt.

Hvordan får de det til? Jeg er så full av beundring for skalder som skrev kvad på bestilling fra sine konger og høvdinger, på hoffpoeter og hoffkomponister, for kunstmalere som malte på bestilling. Så klart hadde mange av deres samtidige kunstnere det slik som jeg har det. Det kan diskuteres om de som måtte vente på den blanke gnisten av en idé var bedre kunstnere, med mer av sitt eget uttrykk. Jeg tror dette er sant til en viss grad, særlig etter borgerskapets fremvekst på 1800-tallet. Men kan man bestride Haydns vakre strykerkvartetter? Han måtte jo skrive noe nytt til enhver anledning, om ikke til en hver ettermiddag for fyrst Esterhazy? Hva med Mozarts Requiem? Hva med Michelangelos utsmykning av taket på det Sikstinske Kapell? Hva med Vermeers bestillingsverker som han måtte male for å brødfø familien sin? Alle disse (og mange fler med dem) blir regnet som geniale, og alle måtte de utøve sin kunst på kommando. De kunne ikke sitte og vente på at inspirasjonen skulle treffe dem, de bare skrev. Kanskje de ikke hadde en slik inspiratorisk tørke som det jeg stort sett har? Kanskje alle ideene deres hadde godt av å velte frem når de ble bedt om det. Kanskje trusslen om sult og nød, om en avskjedigelse var det som drev dem fremover? Hva vet vel jeg.

Det jeg tror er at når en av disse menneskene fikk skrivesperre, inspirasjons - eller idèmangel så ,å det ha rammet dem mer enn det rammer meg. For jeg er vant til det. Jeg presser ut oppgaver for universitetet i siste sekund. Jeg sitter over PCen og gråter, fordi jeg skriver en oppgave som skal få meg gjennom studiene men jeg vet ikke hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal bygge opp teksten min. Selv om jeg har vært igjenomm det et tyvetalls ganger før. Jeg vet ikke hva det er med meg. Kanskje jeg er unormal, kanskje det er flere som har det slik.

Selv om jeg venter i spenning på fortsettelsen av Beretninger om beskyttelse til Erik Fosnes Hansen, har jeg en viss forståelse av hva skrivesperre kan være. Hvordan mangelen på inspirasjon kan utarte seg. Og hvordan man kan drøye det meste til man har altfor mye å miste hvis man ikke fullfører.

Jeg kunne spunnet på dette ressonementet lenge og lengere enn langt. Og det demrer for meg hvor viktig musen er for kunstneren, og hvorfor de ble klassifisert og tilbedt i det gamle Grekenland. Men nå har jeg ikke inspirasjon nok til å skrive om muser, og deres betydning. Det vet jeg altfor lite om. Man kan jo ta en titt på det andre forfattere har skrevet om dette temaet. Det finnes nok av dem.

4 kommentarer:

Jørn Roeim sa...

Det du egentlig skriver om her, er hvorfor noen bedriver skapende virksomhet og hvorfor andre studerer andres skapende virksomhet.

Eva sa...

Kanskje det. Jeg går jo ut fra at alle er i stand til å bedrive skapende virksomhet, men at det er lettere for noen. Og da må vel resten nødvendigvis studere den. ?

~ Underveis ~ sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Eva sa...

Nei, det tenker man kanskje ikke på. Jeg kan nesten ikke se det for meg, faktisk, men når du nevner det så er det vel også slik for noen. Gi dere til kjenne!